AO/ASIF og AO Alumni. Hva er nå dette?

Det betydelige funksjonstapet en fraktur kunne medføre for unge arbeidsføre mennesker har frem til i vår tid opptatt kirurger som behandler pasienter med beinbrudd. Selv om en tiltagende "overaldring " av befolkningen har forandret epidemiologien og bruddtypene er det fremdeles morbiditeten og invaliditeten i forbindelse med brudd i skjelettet, som opptar oss. Gjenoppretting av anatomien og funksjonsstabiliteten er nødvendig for å oppnå gode behandlingsresultat. Hos yngre kan dette være en forutsetning for å unngå varig invaliditet mens det for eldre kan bli en forskjellen mellom liv og død.

Det har ikke alltid vært slik. Den tradisjonelle konservative behandlingen av brudd i lange rørknokler, med reposisjon og immobilisasjon over lang tid i leddimmobiliserende gipsbandasjer hadde negative følger for bevegelseapparatet. Selv om anatomien ble gjenopprettet hadde var følgene av immobilisasjonen:

- Inaktivitetesatrofiav muskeler

- Inaktivitetsosteoporose

- Leddkapsel og ligamentskrumpning med innskrenkning av bevegelighet

- Økt morbiditet med henblikk på thromboemboliske komplikasjoner

- Høy grad av restinvaliditet og langt sykefravær for den yrkesaktive pasient

I 1870 publiserte Jean Baptiste Bérenger-Féraud sine erfaringer med intern fiksasjon av brudd i boken "Traité de l'immobilisation directe des fragments osseux". 16 år senere rapporterte Hansman (fig.1) første gangs bruk av plate til å stabilisere en tibiafraktur.

1892 benyttet William Arbuthnot Lane plater til å fiksere brudd i lange rørknokler men det var først Albin Lambotte som preget begrepet osteosyntese om den operative stabiliseringen av brudd i knoklene med plater og skruer i sin bok "L'intervention opératoire dans les fracures récentes et ancienne". Denne boken utkom i 1907. Lambotte var overbevist om at reetablering av funksjonen etter brudd kunne skje gjennom kirurgisk intervensjon og aktiv etterbehandling. Han gjentok også betydningen av behandlingen av bløtdelene som en av de viktigste faktorene for å oppnå et tilfredstillende sluttresultat. I den første halvdelen av det forrige århundre ble det presentert en mengde implantater av forskjellige materialer til bruk i operativ bruddbehandling. Kritikkløs bruk, manglende respekt for viabiliteten i vevet og ikke minst manglende kjennskap til bruddtilheling under forskjellige forhold førte imidlertid til at operativ bruddbehandling likevel ikke etablerte seg som en standardmetode. Manglende grunnlagsforskning, systematikk og dokumentasjon synes i ettertid å være den vesentligste årsaken til at man ikke på almen basis kunne reprodusere de resultatene Berérenger-Fréaud, Hansmann, Lane og Lambotte rapporterte. Det var også dette som ble åpenbart for en ung sveitsisk kirurg i begynnelsen av femtiårene da han besøkte en belgisk kirurg, Robert Danis, og så hans bruk av kompresjonsplaten i osteosyntese av lange rørknokler. Ved applikasjon av sin "Coapteur Interne" kunne Danis oppnå en kallusfri bruddtilheling under funksjonell etterbehandling uten behov for ytre fikserende bandasjer. Denne tilhelingen, som Danis sammenlignet med den primære tilhelingen ved en sutur av sår ("suture autogéne osseux"). Bildene nedenfor viser Danis' kompresjonsplate og osteosyntese på radius hos en hund. Denne stabile osteosyntesen førte til en tilheling uten kallus. Denne observasjonen var ny på denne tiden og preget i de neste tiårene begrepet "kallusfri" bruddtilheling

I 1950 besøkte en ung sveitsisk ortoped med spesiell interesse for behandling av brudd Danis. Dette var Maurice Müller. Han ble fasinert av muligheten til å behandle brudd funksjonellt etter anatomisk reposisjon og osteosyntese. Han bestemte seg, gjennom basal forskning og dokumentasjon av kliniske resultater, for å undersøke bruddtilheling under stabile forhold på en vitenskapelig måte. Med kollegaer fra Sveits grunnla han i 1958 en arbeidsgruppe som hadde som målsetting å utvikle metoden osteosyntese videre og å dokumentere behandlings-resultatene ved å arbeide systematisk med klassifisering og oppfølgning av de opererte pasientene.. De viktigste samarbeidspartene i denne arbeidsgruppen, med navnet "Arbeitsgruppe für Osteosynthesefragen" var: Professor Hans Willenegger fra Liestal, Professor Martin Allgøwer fra Chur (senere Basel) og professor Robert Schneider fra Bern (senere Fribourg). Grunnleggende anatomiske og histologiske undersøkelser ble gjennomført i samarbeid med professor Robert Schenck fra patologen i Liestal (senere Basel og Bern).